Skatt er slaveri

Hvilken rett har andre til å bestemme over dine penger? Dersom du er sammen med noen andre for å spise middag på kafé, og dere spiser for like mye, så er det åpenbart at en avstemning rundt bordet ikke har rett til å bestemme at du skal betale alt eller mesteparten. Selv om du skulle være den som har mest penger har flertallet likevel ingen rett til å kreve at du skal betale mest. Dette kan bare skje frivillig fra din side. Hvis det er mot din vilje er det tvang, og det blir helt rett.

Det samme flertallet rundt bordet har heller ingen rett til å kreve at du skal gi penger til et gitt formål, eller kjøpe en gitt vare eller tjeneste mot din vilje. Du eier ditt eget liv og du bestemmer selv hva du bruker dine penger på.

Vi forstår alle at slaveri er feil. En slave er en person som ikke eier sitt eget liv og må jobbe for andre uten noen form for betaling.

Selv om slaven skulle få 10% av arbeidets verdi, ville det fremdeles være slaveri. Men går det en grense for hvor mange prosent slaven måtte beholde for at det ikke skal kunne kalles slaveri? Dersom slaven får beholde mesteparten f.eks. 80% og i tillegg får bevege seg fritt på kveldstid, kan dette kvalifisere til å ikke være slaveri?

Staten har innført tvungen skatt og vi må betale alt fra en liten prosent til mer enn 40% skatt på det vi tjener. På alle matvarer, og de fleste varer og tjenester må det betales moms og forskjellige avgifter. Det er absolutt ikke frivillig å betale disse skattene, og om du forsøker å snike deg unna kan du være sikker på at politiet vil arrestere deg.

Summen av alt som betales i skatter, moms og avgifter vil for en gjennomsnittlig lønnsmottaker komme oppimot 60-70% av brutto lønn. Med andre ord, staten eier en vesentlig del av vår arbeidskraft. Kan ikke det kalles statlig slaveri?

Man kan innvende at vi er frie ved at vi selv kan velge hva vi vil jobbe med og hva vi vil gjøre i vår fritid. Vi kan også velge å ikke jobbe og dermed ikke måtte betale skatt. Og vi kan velge å ikke kjøpe ting og da slippe å betale moms og avgifter. Men vi vil fremdeles, som et minimum behøve mat, klær og ly for været. Noen penger må vi ha, og ønsker vi ikke å jobbe vil vi måtte leve som tiggere eller på andres veldedighet. Ja, det er fritt liv uten å være slave for andre, men for de fleste ville det ikke være et godt liv. I praksis må og velger de fleste å ta en jobb og akseptere at staten tar sin del av lønnen.

For skatten vi betaler til staten får vi mer eller mindre nyttige tjenester tilbake. En del tjenester som politi, skole og helsevesen har vi som regel god nytte av. Andre tilbud som opera, månelandingen og jetfly til en president i Afrika har vi kanskje mindre nytte av. Noen benytter seg utvilsomt av operaen i Bjørvika, men jeg har fremdeles ikke hørt om skattebetalere som har hatt nytte av jettflyet til presidenten i Zimbabwe.

Vi har ingen mulighet til selv å velge hva våre innbetalte skattepenger skal brukes på. Staten bestemmer. Riktignok har vi demokrati og flertallet på Stortinget vedtar statsbudsjettet, men dersom vi er uenige i flertallet har vi ingen muligheter til å forandre på dette.

Hadde vi ikke hatt skatt eller den hadde vært veldig liten, ville vi hatt full frihet til fullt ut å selv velge hvilke varer og tjenester vi ville benytte oss av. Da folk er forskjellige ville mange trolig valgt annerledes enn det flertalletvia staten ønsker. Og noen ville kanskje valgt å jobbe mindre og gått ned i arbeidstid.

Men slik er det ikke. Flertallet har bestemmer hva 60-70% av vår verdiskapning skal brukes på, hvilke helsetjenester vi skal benytte oss av, hvilke skoler våre barn skal gå på og hvem vi skal gi veldedighet til. Med andre ord, flertallet via staten, har bestemmer at vi skal jobbe en hel del for formål som vi ikke selv bestemmer. Vi kan ikke si at vi eier våre liv på det punktet, og dette gjør oss til slaver av staten.