Kunstig arbeidsledighet

Arbeidsledighet er hovedgrunnen til at mange er fattige. Uten inntekt er man avhengig av andres veldedighet eller støtte fra statlige velferdsordninger. Arbeidsledighet er i grunn helt unødvendig og er et problem skapt av politiske reguleringer.

Det er i grunn helt åpenbart at har man arbeid, med godt eller dårlig lønn, så har man inntekt og kan forsørge seg og sine. Har man ikke arbeid, da har man ikke denne muligheten. Arbeid til alle burde derfor være førsteprioritet for å utrydde fattigdommen i Norge og verden forøvrig.

Med null arbeidsledighet hadde makta mellom arbeidstaker og arbeidsgiver vært snudd å hodet. Arbeideren hadde hatt de beste forhandlingskortene. Dersom arbeidstakeren ikke var fornøyd med lønn eller arbeidsforhold, kunne han ganske enkelt takke for seg og enkelt tatt en bedre jobb. Bedriftene ville derfor i større grad måtte konkurrere om å få tak i arbeidstakere ved å tilby konkurransedyktig lønn og vilkår.

Viktigheten av arbeid har også de fleste politikerne oppfattet. «Arbeid for alle» er blitt Arbeiderpartiets store slagord. Derimot hvordan arbeid for alle kan skapes er et mer omstridt og misforstått tema. AP’s løsning, som også mange andre partiene forfekter, er å ansette flere i den offentlige sektor eller gi diverse økonomisk støtte til bedrifter. Men dette er ikke en god løsning, da det bare flytter resursene i samfunnet fra der de hadde vært mest produktive. Totalt sett vil dette redusere velstanden i samfunnet.

Arbeidsplasser skapes

Hva som skaper arbeidsledighet, eller arbeidsplasser, er et lite forstått og lite diskutert tema i debattene.

Det ligger i menneskets natur at en del av oss er nysgjerrige på nye ting, driftige for å få ting gjort, late og derfor streber etter å finne rasker arbeidsmetoder og også grådige med ønske å tjene enda mer penger. Finnes det en mulighet for å tilby flere eller nye produkter og tjenester, vil ganske sikkert noen ta den muligheten, enten en grunder eller eksisterende bedrift, med formål å tjene mer penger eller andre personlige grunner. Og så sant markedet er av en viss størrelse, vil dette gi arbeid til en eller flere.

Men for at dette skal kunne skje, er det noen viktige forutsetninger som må tilstede:

  • Virksomheten må være lovlig
  • Virksomheten må kunne drives i fred, uten fare for å bli utsatt for krig, tyveri, kriminalitet og vandalisme
  • Det må være mulig å skaffe energi, råvarer, maskiner og verktøy for å fremstille det man ønsker å produserer
  • Kvalifisert arbeidskraft må være tilgjengelig, eller ikke mindre kvalifisert enn at man lære opp denne
  • Det må finnes et marked å selge det man produserer
  • Det må være kapital tilgjengelig for å dekke investeringene
  • Det må finnes nødvendig infrastruktur
  • Regnskapet må gå opp, dvs inntektene må overstige utgiftene og skatter og avgifter

Og tilsvarende er det mange faktorer som kan lage hindringer:

  • Lover og forskrifter om minstelønn gjør virksomheten ulønnsom
  • Eller statlig støtteordninger til arbeidsledige som hindrer tilgang til rimelig arbeidskraft, det er mer lønnsomt å gå ledig
  • Høye skatter og avgifter ødelegger lønnsomheten
  • Staten tilbyr samme typer produkter og tjenester gratis og ødelegger markedet
  • Staten har bestemt at det offentlige skal ha monopol på å tilby de aktuelle produktene og tjenestene
  • Staten, eller ofte i praksis kommunen setter hindrer for virksomheten i form av arealbegrensninger, krav om konsesjoner, kostnader for unødvendig rapportering og byråkrati, begrensninger i tilgang på råvarer og energi osv.

Dette er ingen komplett liste, men illustrerer at det er en rekke forutsetninger må være til stede. Mange av disse forutsetningene og hindringene er det i praksis politikerne og myndighetene som bestemmer.

Null arbeidsledighet

Gitt at samfunnet hadde ideelle forutsetninger, ville vi hatt null arbeidsledighet? Kanskje ikke innlysende med dagens fokus på automatisering og robotisering av arbeidsoppgaver. Det er også en naturlig begrensning på hvor mange virksomheter av samme type det er plass til. Har man først et par matbutikker på et lite tettsted, så er kanskje ikke kundegrunnlaget større.

I det store og hele er det lønnsnivået som avgjør om en virksomhet er lønnsom eller om automatisering og robotisering gir bedre lønnsomhet. Men også roboter koster penger i innkjøp og drift. Men er lønningene lave nok, vil manuell arbeidskraft være mer lønnsomt for bedriftseieren.

Dersom man fjerner lover og forskrifter til minstelønn og fjerner statlige støtteordninger til arbeidsføre arbeidsledige, vil lønnsnivået falle. Produksjon som idag skjer i land med lavere lønninger ville da blitt lønnsom i landet. Dette ville i praksis fjernet hele arbeidsledigheten.

Noen vil kanskje synes at dette er en dårlig idé som medfører at mange må ta til takke med en særdeles dårlig lønn, tilsvarende den vi finner hos de fattigste i u-land. Men husk at i et slikt samfunn vil det være mangel på arbeidskraft, og folk flest vil alltid være på utkikk etter en bedre jobb. Kompetanse og erfaring er ofte kriteriet for å få en bedre betalt jobb. Dette vil gjøre at folk i større grad ønsker å gjøre sitt beste, kanskje ta kveldskurs og tilegne seg erfaringer.

Mer kjøpekraft for lønnen

Selv om lønnsnivået skulle gå ned, behøver det ikke gå utover kjøpekraften. I dagens samfunn betaler vi omkring 60-70% i skatter, moms og avgifter. Mye av disse pengene går til tjenester som vi benytter oss av, men dessverre sløses mye bort i byråkrati og politiske luftslott.

En del av pengene går også til arbeidsledighetstrygd. Helt innlysende vil ingen arbeidsledighet gjøre at vi kan fjerne statens utgifter til arbeidsledige. Da kan vi også senke skattene for å dekke dette.

Ved å redusere statens oppgaver til kun det som er primæroppgavene, kan skattetrykket reduseres til et minimum, herunder kraftig redusere skatten, fjerne moms, fjerne bil- og drivstoffavgifter, eiendomsskatt, dokumentavgifter osv slik at man bare betalte f.eks. 10% skatt på lønnen, ville også en med lav lønn få mer igjen for pengene.